Skal oppdrettsnæringen utnytte sitt potensiale som en bærekraftig fremtidsnæring, må forskningsinnsatsen økes betraktelig. Den kollektive innsatsen fra oppdretterne selv bør stå i forhold til de utfordringene næringen står overfor. Dette var hovedbudskapet til fungerende konsernsjef i Marine Harvest, Thomas Farstad, under Havbrukskonferansen 2010.
Oppdrett er matproduksjon for fremtiden. Den globale befolkningsveksten medfører økt behov for protein og i tillegg øker etterspørselen etter sunn mat. Den samlede miljøbelastningen fra oppdrett er også betraktelig mindre enn ved de fleste andre typer husdyrproduksjon. Likevel er det noen store utfordringer som må løses, særlig knyttet til fiskehelse, lakselus og svinn.
Utfordringer større enn innsatsen
Vi vet alt for lite om forskningsinnsatsen i havbruksnæringen. Statistikkene er ganske enkelt ikke gode nok. Hvis man ser bort fra den forskningsinnsatsen som næringens leverandører innen fôr, farmasi og genetikk står for, er det klare indikasjoner på at det forskes altfor lite i norsk oppdretsnæring idag. Dette gjelder både i forhold til resten av norsk næringsliv, og i forhold til de utfordringene vi står overfor. Satsingen på forskning og utvikling (FoU) for næringslivet i Norge ligger i snitt på 0,8 prosent av omsetning. I havbruksnæringen betales det en FoU-avgift på 0,3 prosent. Selv med denne kollektive innsatsen ligger trolig nivået i næringen langt under 0,8 prosent. Samtidig er de årlige fiskehelsekostnadene for næringen estimert til rundt 10 prosent av omsetningen.
Så hvorfor forskes det så lite i oppdrettsnæringen? En del av forklaringen kan være det faktum at oppdrettsnæringen er en fragmentert næring med mange små aktører. De enkelte aktørene får heller ikke konkurransefordeler i noen stor grad ved å øke FoU-innsatsen innen fiskehelse og miljø. Dette fordi driften hos én oppdretter påvirkes driften hos andre oppdrettere.
Kollektiv finansiering, streng prioritering
Skal næringen løse de største utfordringene vi står overfor idag, må forskningsinnsatsen økes betraktelig. Hele næringen har mye å tjene tjene på økt FoU-innsats og bør derfor i fellesskap bidra til å finansiere denne økningen.
I en fragmentert næring er det to mulige måter å finansiere FoU. Den ene muligheten er at hver enkelt aktør betaler en årlig avgift, slik finansieringen av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) fungerer idag. Skal forskningsinnsatsen nå økes, må også avgiften økes. Ulempene ved denne formen for finanisering er blant annet at avgifter lett blir permanente og at avgiftsfinansiert forskning har en tendens til å bli ineffektiv på grunn for svake styringssignaler knyttet til pengebruken. I tillegg vil de aktørene som frivillig satser på FoU få ’dobbel regning’.
Den andre muligheten er å innføre en kollektiv, frivillig næringfinansiering. Da kan næringen lettere styre FoU-innsatsen og prioritere hvilke utfordringer forskningen skal konsentrere seg om. Dette krever samspill og dialog mellom aktørene og en streng, felles prioritering. Gitt dagens utfordringer bør det ikke by store vanskelighetene å enes om hvor skoen virkelig trykker. Det mest krevende er å finne gode frivillige mekanismer. Arbeidet med å få på plass en slik frivillig ordning bør begynne i år.
Se Farstads presentasjon fra Havbrukskonferansen 2010.