Hopp til hovednavigasjon Hopp til hovedinnhold

En robust og bærekraftig oppdrettsnæring

Oppdrettsnæringen er en fantastisk næring for Norge, når den drives riktig og med et ansvarlig og langsiktig perspektiv. Dagens lusesituasjon er et eksempel på at risikoen i næringen har vært for høy. Det er nå nødvendig å etablere en ny og robust produksjons-struktur for næringen, skriver konsernsjef Åse Aulie Michelet i Marine Harvest og administrerende direktør Marit Solberg i Marine Harvest Norway.

Verden trenger mer mat, mer proteinrik mat og spesielt mer sjømat. Problemet er at bestandene av vill fisk er under press. Fangstene fra havet flater ut eller reduseres. Derfor er det nødvendig med oppdrett. Oppdrett av laks er ressurseffektivt, bruker mindre energi, mindre fôr og mindre ferskvann enn annen kjøttproduksjon og slipper også ut mindre klimagasser.
 
I Norge produseres det i år mer enn 800 000 tonn laks. Det er nærmere tre ganger kjøttproduksjonen i norsk landbruk, og tilsvarer opp mot 4 milliarder middagsmåltider i året. Eksportverdien i år blir ventelig om lag 25 milliarder kroner. Næringen bidrar også med sysselsetting og verdiskaping i spredtbygde strøk langs kysten.

For høy risiko En nylig avlagt doktorgradsavhandling har vist at svinnet i næringen som følge av dårlig fiskehelse er opp mot 20 prosent mens fisken står i sjøen. Det gir dårlig økonomi og dårlig fiskevelferd. I følge overvåkningen til Mattilsynet, har næringen de siste årene hatt god kontroll med parasitten lakselus. I 2009 er situasjonen endret. Antall lakselus er høsten 2009 tredoblet fra året før, og tradisjonelle virkemidler har fått redusert effekt i enkelte områder langs kysten. Resultatet er i første omgang økende kostnader for næringen.

Dersom ikke utfordringen løses, kan lus bli et betydelig problem for næringen de neste årene. Et forhøyet antall lus på oppdrettslaks kan også ha en negativ effekt på vill laksefisk. Bestandene av vill laks i Norge er allerede sterkt svekket som følge av overfiske, vannkraftutbygging, sur nedbør, gyrodactilus salaris og endringer i havet som følge av forsuring og høyere havtemperatur.

Føre var Mye er allerede gjort for å bekjempe lusa med nye metoder. Både i Marine Harvest og hos oppdrettsselskapet Villa Organic har man kommet langt i bruk av leppefisk til avlusing, en biologisk avlusningsmetode der leppefisk beiter på lus fra laksen og dermed holder lusenivået under kontroll store deler av året. Det er både miljøvennlig og effektivt. Sommeren 2009 startet vi også oppdrett av leppefisken berggylte. I løpet av 2009 har vi sammen med våre leverandører også utviklet en ny og miljøvennlig avlusingsmetode ved bruk av hydrogenperoksid. Metoden vil gradvis innføres i hele næringen i 2010.

Disse tiltakene alene er likevel ikke nok til å holde antall lus på betryggende lave nivåer på lang sikt. Det er nødvendig å være ”føre var” og etablere en produksjonsmodell med mindre risiko for fiskesykdommer og forhøyede forekomster av lakselus.

En robust struktur Vi mener myndighetene og oppdrettsnæringen må etablere en ny produksjonsstruktur. Norskekysten bør deles inn i 30 – 40 store produksjonssoner. Hver av disse sonene må ha en samordnet brakklegging mellom hver produksjonssyklus. Brakklegging fjerner laksen som vert for både lus og smittestoffer og er derfor det klart mest effektive tiltaket for å redusere risikoen i næringen.

En overgang til store soner vil være krevende for næringen, vil måtte skje gradvis og krever fleksibilitet fra forvaltningen for å være gjennomførbar. Noen oppdrettsanlegg må stå over planlagte utsett av fisk eller midlertidig flytte produksjonen til andre områder. Det blir i en overgangsperiode vanskeligere for næringen å vokse, og kostnadene vil på kort sikt kunne stige noe. På lang sikt vil imidlertid svinnet og kostnadene til behandling av lus bli redusert. Gevinstene kan trolig måles i milliarder.

Mattilsynet har fått en klart uttalt støtte fra fiskeri- og kystministeren til å gjennomføre nødvendige tiltak og har allerede bedt Havforskningsinstituttet utrede prinsipper for soneinndeling. Den offentlige debatten om soner indikerer så langt at man ikke har tatt fullt innover seg hvor store soner som er nødvendig, og at det er nødvendig langs hele kysten. For mange og for små soner vil øke kostnadene for næringen uten å gi tilstrekkelig langsiktig effekt.

Når oppdrett av laks drives forsvarlig og med et langsiktig og bærekraftig perspektiv, er det en viktig fremtidsnæring for Norge. Det er på høy tid at det tas grep som virkelig har langsiktig effekt på fiskehelse og lus. Store produksjonssoner er det mest effektive langsiktige tiltaket mot lus og en generell smittesikring som så langt ikke er gjennomført.

Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv, 8. desember 2009.

Publisert: 01 des 2011